Dødsfallet kom helt uventet på oss alle, og det kom så altfor tidlig.
Sandøya, Skien, Bøler og Norge har mistet en god og helstøpt mann.
Jeg møtte Jon-Inge første gang da han var VG-journalist i Skien på begynnelsen av 2000-tallet.
Nære venner ble vi først da vi ble kolleger i Varden i 2012, og han fant ut i godt voksen alder at han skulle bli jeger, først og fremst for å få tilgang til de fantastiske råvarene som denne hobbyen kaster av seg. Han var i eliteklassen på matlaging og gjorde aldri skam på et kjøttstykke.
Fra farssiden hadde han tilknytning til Sandøya i Aust-Agder, og den kom til å bety mer for ham enn bakgrunnen fra drabantbyen Bøler, der han vokste opp. I barndommen ble alle sommerferiene tilbrakt på Sandøya, og de siste 10-15 årene var han der nesten hver helg.
Jon-Inge var journalist tvers igjennom og knyttet seg aldri ideologisk til noen politisk organisasjon, men han var ihuga motstander av politisk dårskap i alle farger, og heiet på rettferdighet og sunn fornuft.
Han gikk inn i avisbransjen direkte etter videregående, og markerte seg hele livet som en drivende god journalist og et skarpt og reflekterende menneske.
Som journalist har han vunnet en rekke priser, og var med rette stolt over å ha bidratt til å endre loven gjennom en omfattende serie om spilleavhengighet i VG.
Like viktig som hans egen innsats, er det Jon-Inge har lært bort til andre journalister – som leder, kollega og mentor. Han var raus med å dele kunnskap, metoder og kilder, og han ga tydelige tilbakemeldinger uten å tråkke på tær eller ta motivasjonen fra kollegene sine.
Jon-Inge snakket gjerne høyt og støyende i telefon i Vardens kontorlandskap, og delte dermed generøst av sine intervjuteknikker.
Blant journalister av Jon-Inges generasjon har det vært ganske vanlig å mene at kildepleie skulle innebære å spandere middager og alkohol på folk som kunne gi deg “gode saker” i retur. Der var ikke Jon-Inge.
Et av hans mantraer var at “den beste kildepleie er å behandle folk realt og skrive det som er sant. Da vil de gjerne snakke med deg igjen, selv om de ikke var så glade for å få søkelyset på det de holdt på med.”
Slik var han også som menneske: Redelig, sannhetssøkende og rett fram, uten lureri og slue triks. Og en dønn lojal venn som tolererte mye og kritiserte lite.
Han var en drøm å være på tur med for oss som var så heldige å oppleve det. Ikke først og fremst fordi han disponerte hytter på noen fantastiske steder, men fordi han var usedvanlig godt selskap: Morsom og snill, raus og ekstremt dyktig som kokk, strålende samtalepartner, stabil i humøret og stø som fjell – sutret aldri, klaget aldri, støttet alltid.
Det er ikke feil at livet hans skulle ende på Sandøya etter en dag med hummerfiske, men det er helt feil at det skulle skje nå.
Nå som han hadde fylt 65 år og skulle nyte livet som frimann i havgapet, nå som han og Anne hadde så mye de gledet seg til sammen, nå som han frydet seg over å ha blitt bestefar til vesle Mio.
Vi er mange som savner Jon-Inge, og vil gjøre det i lang, lang tid.
Størst blir savnet for den nærmeste familien, for Anne, Mats, Mari og Mio.